Copyright. Media law. Competition law. The dispute concerned the non-linear distribution of the television broadcast of the television station Sjónvarp Símans, owned by Síminn hf. Síminn hf. claimed that the distribution was both a breach of its rights as a television broadcaster under copyright law and a breach against a distribution agreement then in place between the parties, whilst Sýn hf. claimed that the distribution agreement did allow for the non-linear distribution and further that by denying it the possibility of non-linear distribution, Síminn hf. was in breach of both competition law and media law. The Supreme Court came to the conclusion that the distribution agreement did not allow for the non-linear distribution. Therefore the behaviour of Sýn hf. constituted a breach of Síminn hf. rights under copyright law, as well as media law. The Supreme Court added that regardless of whether Síminn hf. was in breach of competition law or media law, such breach could not allow Sýn hf. to decide on its own to continue the non-linear distribution.
Karnov Group Denmark A/S, udbyder den førende domssamling i Danmark ”Ugeskrift for Retsvæsen”, som normalt forkortes ”UfR”. Sagsøgte, J.H. Schultz Information A/S, udbyder ligeledes juridiske portaler med domsdatabaser og er dermed konkurrent til Karnov Group. Schultz indsamler selv dommene til domsdatabasen. Der er i Danmark kutyme for at referere til domme med brug af betegnelsen ”UfR” sammen med det relevante årstal og side. Schultz brugte UfR som meta-data, således at det i Schultz’ domsdatabase var muligt at finde en bestemt dom ved søgning på UfR-nummeret. Det var i sagen ubestridt, at Karnov Group havde varemærkeret til betegnelsen UfR. Retten fandt, at Schultz’ brug af UfR-nummeret ikke fremstod som en kommerciel kommunikation, men derimod som beskrivende information som middel til, at brugeren kunne identificere den pågældende afgørelse. Schultz’ brug af ”UfR” krænkede derfor ikke Karnov Groups varemærkeret. Schultz fandtes heller ikke at have udvist illoyal adfærd, herunder uretmæssig snyltning, og derfor havde Schultz ikke handlet i strid med markedsføringslovens § 3 om god markedsføringsskik.
1. Opphavsrett. Personvern. Ulovlig tilgjengeliggjøring av filmverk ved ”BitTorrent”-teknologi. Utlevering av opplysninger som identifiserer brukerne. Med henvisning til åndsverkloven § 56 b begjærte rettighetshaverne til filmen ”The Captive” utlevert abonnementsopplysninger, inkludert navn, post- og bostedsadresse, til abonnentene til IP-adresser som var benyttet til ulovlig tilgjengeliggjøring av filmen over Internett. Lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge. Høyesterett, som behandlet anken over lagmannsrettens kjennelse i avdeling, opprettholdt avgjørelsen. Retten uttalte at personvernhensyn må veies mot rettighetshaverens interesser i den konkrete saken. Tilgang kan gis hvis overtredelsen er av et visst omfang, men også andre elementer må trekkes inn, som grovhet, skadevirkninger og type verk. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner måtte forstås slik at den var oppmerksom på at personvernhensyn måtte trekkes inn i vurderingen. Det var ikke uttrykk for feil lovforståelse når lagmannsretten hadde lagt vekt på at det ikke var ført bevis for at krenkelsen var av ”et visst omfang”.
2. Opphavsrett. Vernet for bearbeidelser, åndsverkloven 1961 § 4 annet ledd. Tittelvern, åndsverkloven 1961 § 46. Høyesterett fant at berg-og-dalbanen ”Il Tempo Extra Gigante” ikke gjorde inngrep i opphavsretten som Caprino Filmcenter påberopte seg til modellbilen ”Il Tempo Gigante”, en sentral rekvisitt i den norske filmsuksessen ”Flåklypa Grand Prix”. Modellbilen var laget på basis av en tidligere tegning av Flålypa-universets skaper, kunstneren Kjell Aukrust, men Caprino Filmcenters anførsel om krenket ”bearbeidervern” førte ikke frem. Videre ble en tegning som Kjell Aukrust hadde laget av bilen etter at modellbilen var ferdigstilt, ikke ansett som en bearbeidelse av denne, men et verk Aukrust alene var opphavsmann til. Caprino Filmcenter kunne endelig ikke påberope seg tittelvernet i åndsverkloven 1961 § 46 til å nekte Aukrusts rettsetterfølgere å bruke tittelen ”Il Tempo Gigante.”
3. Varemerkerett. Farge som varemerke. Innarbeidelse. En bestemt nyanse av fargen lilla var ikke innarbeidet som varemerke for astmaog KOLS-medikamenter. Vektlagt at selskapet som hevdet å ha innarbeidet fargen, hadde brukt den i ulike nyanser, og at produsenter hadde brukt fargekoder på en systematisk måte for å angi formål og funksjon for ulike kategorier av medisiner. Friholdelsesbehovet ble fremhevet. Uttalelser om relevant omsetningskrets og vekten av markedsundersøkelser.
4. Varemerkerett. Krenkelse. Vederlag. Bruk av EU-domstolens praksis. Et firma som omsatte et ensileringsmiddel til fiskeindustrien, hadde etter skifte av leverandør festet merkelapper som viste et varemerke som tilhørte den opprinnelige leverandøren, på emballasjen. Høyesterett kom i motsetning til de tidligere instanser til at denne bruken krenket varemerkeinnehaverens enerett etter varemerkeloven § 4. Det var tilstrekkelig for å konstatere krenkelse at det var fare for at varemerkets funksjoner ble krenket ved den aktuelle bruken. Det var tilfelle her, i alle fall når det gjaldt funksjonene som opprinnelsesgaranti og som kvalitetsgaranti. At bruken fant sted etter at salgene var gjennomført, og at firmaets faste kundekrets var orientert om leverandørskiftet, kunne ikke føre til noe annet resultat. Vederlaget for varemerkekrenkelsen, jf. varemerkeloven § 58, ble fastsatt til 80 000 kroner, som tilsvarte fem prosent av salgssummen for det aktuelle partiet.
1. Fremførelse af musik som led i danseundervisning i almennyttige FOF-foreninger var ikke offentlig.
1. Varumärkesrätt. Varumärkesintrång. Risk för förväxling mellan varumärken? Betydelsen av kravet på verkligt bruk inom fem år efter registreringen av ett EU-varumärke. Omsättningskretsens betydelse för förväxlingsbedömningen. Förhandsavgörande från EU-domstolen
4. Varumärkesrätt och skadeståndsrätt. Prövning av hur ersättning för utebliven vinst ska bestämmas när ett interimistiskt vitesförbud enligt varumärkeslagen har meddelats och förbudet sedermera har upphävts på den grunden att inget intrång har skett.
1. Patentrett. Norsk supplerende beskyttelsessertifikat (SPC). Ugyldighet. Borgarting lagmannsrett fant at et norsk SPC for vaksine mot pankreasvirus (PD) hos laksefisk var ugyldig fordi beskyttelsesomfanget omfattet mer enn produktet som var dekket av markedsføringstillatelsen, i strid med artikkel 4 i SPC-forordningen (nr. 1768/92). SPC-et omfattet både vaksinen som var dekket av markedsføringstillatelsen og ”nært beslektede stammer som har lignende genotypiske og fenotypiske karaktertrekk som nevnte deponerte virusstamme.” Lagmannsretten fant at saksøkers konkurrerende vaksine var systematisk, konsistent og betydelig mer effektiv enn saksøktes vaksine. Å hindre denne mer effektive vaksinen i å bli solgt ville være i strid med ett av SPCforordningens formål, ”at et sertifikat ikke urimelig skal hindre utvikling og salg av legemidler med dokumentert betydelig bedre effekt, noe som er et ”rettmessig helsepolitisk mål”, jf. Fortalen til SPC-forordningen.” SPC-et ble derfor kjent ugyldig.
2. Varumärkesrätt. Förbudstalan. Domsrätt. Svensk domsrätt har ansetts föreligga i mål om förbudstalan avseende varumärkesanvändning.
3. Upphovsrätt. Intrång. Upphovsrättsintrång är inte sådan brottslighet att dess art utgör skäl för fängelse. Även fråga om brottslighetens straffvärde.
1. Upphovsrätt. Intrång. En konstnär har använt ett fotografiskt verk som förebild när han gjorde en oljemålning. Det fotografiska verket omvandlades i sådan utsträckning att konstnären åstadkom ett nytt och självständigt konstverk. Hans förfogande över målningen utgjorde därmed inte intrång i upphovsrätten till det fotografiska verket.
1. Rett til foretaksnavn. Registrering. Forvekslbarhet. Foretaksnavnet Pangea Property Partners AS ble ikke ansett for å være egnet til å forveksles med det eldre foretaksnavnet Pangea AS. Det forelå etter Høyesteretts mening ikke bransjelikhet. Pangea AS leverer kredittkorttjenester med miljøprofil til forbrukere mens Pangea Property Partners AS leverer tjenester innenfor coroporate finance og eiendomstransaksjoner. Sammenligningen av bransjer måtte foretas på et ”relevant abstraksjonsnivå”. Uttalelser om betydningen av EU-domstolens praksis og praksis fra Den europeiske unions kontor for intellektuell eiendomsrett.
2. Varemerkerett. Nektelse av registrering. Geografisk betegnelse. Høyesterett opprettholdt vedtaket fra Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) om å nekte registrering av ordmerket ROUTE 66 for blant annet elektroniske ruteplanleggere (klasse 9), fotografier og kart (klasse 16), samt visse transport- og informasjonstjenester om sport, kulturelle aktiviteter, mat, drikke, restauranter og overnatting (klasse 41 og 43).
